Trine Ottesen hadde aldri solt seg toppløs. Men da hun mistet ett bryst, blottet hun seg – for å kunne leve.
Tekst: Marit Amundsen/ Foto: Arfinn Johnsen
Bildet av Trine Ottesen med en liten katt malt på brystet, er slående. Hvem er denne rå, lekne kvinnen? Først ser man ikke at den ene puppen er borte. Det er noe fandenivoldsk i blikket. Det sier: – Der tok jeg deg! Når som helst venter man at både kattungen og kvinnen kan komme ut av bildet. Hamar Dagblad ville gjerne snakke med dama som tør og vise at det kan være liv i kreft.
Trine Ottesen er 55 år, sporty, åpen og imøtekommende. Håret er vokst ut igjen. Det er kledelig kort. To lange øredobber danser fritt rundt det energiske hodet. Kontakten er der fra første stund. Hun er førskolelærer i bunn, men nå beskriver hun seg som livshåndverker. Når hun forteller oss hvordan hun valgte sin utdanning en gang for lenge siden, forstår vi at hun er en tenker. – Jeg oppsøkte en studieveileder. Jeg følte meg ikke veileda, men villeda, sier Trine. Den unge jenta ante ikke at hun skulle bli førskolelærer. – Allerede da var det som om kroppen min visste noe jeg ikke hadde skjønt. Heldigvis lå det en brosjyre om førskolelærerutdanning ute på gangen. – Og jeg som ikke likte å passe barn en gang, sier Trine og ler. Hun forteller med stor intensitet hva som skjedde videre. – Jeg begynte å tenke. Jeg likte jo å være sammen med barn. Men noen trillepike hadde jeg aldri vært, sier hun. – Barn er ikke noe vi passer, barna kan lære oss masse i et samspill hvor vi lytter til dem. Den viktigste forskejllen er at den voksne har ansvaret.
Trine jobbet med barn i mange år. Samspill, kommunikasjon og lek side om side. Så ble familien hardt rammet av sykdom. Begge døtrene fikk ME, den yngste for 8 år, den eldste lå pleietrengende hjemme i to år og sju måneder. Midt oppi dette fikk Trine brystkreft. – Helge, jentene og jeg nektet og ha sykdom som identitet. Vi var en familie med sykdom, og med masse annet. Vi var ikke en syk familie, sier hun. Ut av denne elendigheten har Trine skapt et kunstprosjekt, som blant annet består av tekst, bilder og foredrag. Kjernen i prosjektet er 13 fotografier tatt av fotograf Arnfinn Johnsen. Fotografen har på mesterlig vis fanget det Trine vil uttrykke. Hun er naken på alle bildene. Det ligger en bevisst tanke bak hvert bilde. – Jeg har ønsket å vise 13 aspekter ved livet, forteller hun. Nå skal bildene stilles ut i Kristiansund. Morten Krogvold har invitert utstillingen til fotografens årlige store høydepunkt: Nordic Light, som avvikles i april. Hamar arkitekten Tor Kraft har designet utstillingen. Bildene skal opp i store formater og de bli presenteres i en trekantet labyrint. – Jeg trengte noe som holdt meg oppe når livet viste meg vrangsiden. Derfor begynte jeg å studere spedbarnsforskning. Først på Lillehammer, deretter vurderte hun universitet i Oslo. Men da stoppet Trine opp igjen. Var det dette hun skulle? – Uansett hvor lyst jeg hadde på å finne ut mer, var jeg virkelig usikker på om universitet var et bra sted å være for meg. Men kanskje hadde universitetet hatt godt av meg, sier hun og smiler lurt. Mye vises i det nakne ansiktet. – Jeg er opptatt av leken i livet, å ta den på ramme alvor – og det ville kanskje vært noe for universitetsfolket også. – Jeg ønsker å vise at det er et verdifullt vågestykke å ta imot livet vi blir gitt, og med barnets undring snu og vende på det, for å bli kjent med hva vi er gitt, sier hun og legger til eksemplet om boka hun leste da hun selv var dårlig om palliativ behandling, om mennesker på dødens terskel. Boka het «Nær døden». – For meg var boken fascinerende. Den handlet så sterkt om å leve, sier Trine.
Selv fant hun svaret da hun forsto hva spedbarnet faktisk gjør. – Spedbarnsforskere sier at det ser ut som om babyene danser når de kommuniserer med omverden. Og ser det ut som dans, er det kanskje nettopp det de gjør, sier Trine ivrig. Spedbarnet er ledetråden til Trines kunstprosjekt: «Livsdansen». – Det handlet om å se på det vi gjør i livet som en dans, sier Trine. Pedagogen prøver å forklare: – Når du nå smaker på kaffen snakker du med den. Du leker. Du danser med kaffe, sier Trine, drikker sin kaffe og ler. – Selv danser jeg når jeg lager mat, sier hun. – Jeg danser når jeg kler på meg. – Jeg danser når jeg tar på meg jakka mi. – Jeg danset med kreften, ville høre hva den hadde å si meg, som en partner jeg hadde fått ufrivillig. Ikke en gledesdans, men eksistensiell. Undrende. Hva har du å si meg? – Samme hva vi gjør så danser vi, sier hun. – Barna har vist meg noe vi alle skjønte da vi var barn. Barnet tar livet på alvor. De tar det ikke alvorlig. – Hva er forskjellen? – Se på barna. Barn lever med hele seg, ikke bare med hodet. Barn danser. Barn er. De undrer og utforsker, sier Trine. – Ikke gjør som oss her i vesten. Vi bruker hodet for mye. Alt skal forstås. Når vi tar ting personlig er vi alvorlige, men når vi tar ting på alvor gjør vi det i gjensidig verdighet, forklarer Trine.
– Du er uten hår, uten pupp og med mye bar hud på bildene. Opplever du deg veldig naken når du nå ser deg selv på bildene? – Nei! Virkligheten er naken under det vi dekker til. Jeg ønsker å si noe om å ta imot livet slik vi blir gitt det, høre etter hva det egentlig har å si. Hva forteller livet under innpakningspapiret. Derfor nakent, svarer hun. Men Trine legger til at hun gruet litt for hva svigerforeldrene kom til å mene da de fikk se hva hun hadde gjort. Men det gikk bra. De likte bildene da de fikk se dem. – Det må ligge en enorm aksept i å ta bilder av seg selv, uten både pupp og hår? – Ja, kanskje det. Jeg er opptatt av å bli kjent med min egen virkelighet. Håndverkere må bli kjent med det de skal håndtere. Med kreften min ville det si uten hår og pupp. Jeg ble forunderlig fort fortrolig med meg selv slik. I livet ellers er det andre ting vi blir gitt som representerer livet vi lever, sier hun.
De som har hørt foredraget til Trine, «Med livet som håndverk», sier at det er knakende godt. Men når hun skulle lage bildet «Ramme alvor» (se foto) sto hun fast. – Jeg ville uttrykke humor og der sto jeg med en pupp og uten hår. Fantes det noe morsomt i det, spør Trine. Hun ler godt igjen. En av døtrenes assistenter kom med en glimrende ide om å male på kroppen. Og ideen første oss til en verdensmester i kroppsmaling i Hamar. Stylist og kroppskunster Irina Ervik tok utfordringen på strak og malte den lille, lekne kattungen på Trines nakne kropp. – Kreft er bare en del av meg. Det hjalp meg når jeg klarte å danse med den. – Hvordan klarte du det? – Det hele begynte da jeg og mannen min kom tilbake fra Ecuador i 1999. Vi jobbet som lærere i en norsk skole der i fem år. – I Ecuador ble vi barn. Når du ikke kan språket og ikke skjønner hvordan du skal oppføre deg og lese deres verden, da blir du som et barn, sier hun. Trine synes det var vanskelig å forstå Norge da hun kom hjem igjen. Hun savnet den latinamerikanske dansen, den var mer direkte, deilig livsbejaende. – Her vurderer vi, setter ting så fort i båser, rett og galt, for eller mot, sykt eller friskt. Helse handler ikke om fravær av sykdom. Jeg anbefaler å inkludere hva hele kroppen gjør og har å fortelle oss, men det gjør ikke vestlig tenkning. Både den og giljotinen deler hodet fra kroppen. Og det er jo ikke spesielt lurt hvis du vil leve, sier Trine og smiler.
Nå skal bildene til Kristiansund. Til Norges største kremsted for fotokunst. Det koster mye penger å få utstillingen dit. De siste søknadene om offentlig støtte er blitt avslått. Fotograf Arnfinn Johnsen sier til HD at det er magre tider i næringslivet og vanskelig å få noen støtte til noe som helst for tiden. – Selv ikke små beløp, lar seg framdrive, sier han. Verken Trine eller prosjektet faller inn i det typiske A4-formatet, men Kreftforeningen og flere til vil bruke utstillingen og betale når den er ferdig. – Ved juletider var jeg i ferd med å gi opp. Men så ga venner penger, derpå har uventet lokale sponsorer dukket opp og sagt at de med glede støtter meg. Og nå skal unge venner samle inn for at utstillingen skal bli fullstendig ferdig. Så hvorfor skal jeg gi opp når de ikke gir opp, sier Trine med gledestårer i øynene. I august kommer hun med utstillingen til Hedemarksmuseets Aula.